De pågående urolighetene i Midtøsten, som for øyeblikket utspilles i Egypt, er naturligvis utslag av tiårs undertrykt frustrasjon over det demokratiske underskuddet som lenge har preget store deler av regionen. Men vi som har levd lenge nok, er avventende optimister, som ikke helt våger å slippe jubelen løs ennu – noe jeg også ga tydelig uttrykk for borti hovedbloggen i dag tidlig.
I 1978, da tilsvarende uroligheter preget det sjahstyrte Persia (eller Iran, som vi efterhvert vente oss til å si), var jeg en naiv og ikke nevneverdig meningsberettiget gymnasiast et godt stykke utpå høyresiden i det politiske landskapet. Men jeg var ikke dummere enn at jeg forstod at det var tid for regimeskifte, i et land som så eftertrykkelig undertrykte sine innbyggere.
Gjennem norsk presse ble vi presentert for en godslig bestefar ved navn Ayatollah Rahullah Khomeini (se billedet over), som befant seg i parisisk eksil. Jeg husker at jeg tenkte at han umulig kunne være så ille, der han satt med skjegget sitt, i liberale Paris – og just slik ble han da også fremstilt. Teksten fortsetter efter YouTube-klippet.
Jeg husker også hvor grenseløst provosert jeg ble over den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i desember året efter. Nu skal det tilføyes at jeg jevnt over mistenkte alt Sovjetunionen foretok seg, men har aldri hatt høye tanker om okkupasjoner overhodet. Hvorom alt og intet, var det naturligvis selvsagt at USA, via efterretningsorganisasjonen CIA, skulle involveres i bistand til og opplæring og forsyning av den gryende Mujahedin, noe de selv skulle få merke så det sang, noe over tyve år senere.
Her hjemme pågår det for tiden en liten disputt, som har det med å dukke opp med ujevne mellemrum, om høyre- og venstresidens respektive banditter, som just i tilfellet Afghanistan fikk meg til å tenke på et pussig fenomen. I 1979 var det nemlig ikke selvsagt at SV-ere (og så visst ikke NKP-ere!) tok avstand fra den sovjetiske Afghanistan-okkupasjonen. Tvert om var det mange sentrale SV-ere som tok den i forsvar.
Derimot poppet det opp Afghanistan-komiteer over det ganske land, for en stor del befolket av AKP-ere, som ikke hadde for vane å se med blide øyne på det Kinas nordlige kommunistrival foretok seg, og som arbeidet aktivt til støtte for Mujahedin.
Slik skulle det altså gå til at både USA, norsk høyreside og AKP sammen bidro til fremveksten av det som efterhvert skulle bli Taliban.
Vi kan saktens håpe at det ikke er noe slikt som er i ferd med å skje i dagens Midtøsten.
Men jeg velger, for min del, å være litt tilbakeholden med jubelen.
Toppfoto: Ayatollah Rahullah Khomeini i haven sin i Pontcartrain nær Paris i 1978.
Nedtegnelser 
Tariq Ramadan er inde på noget lignende i en kommentar til udviklingen i Tunesien:
http://www.tariqramadan.com/Tunisia-and-Africa-The-New.html
«The Tunisian revolution is widely praised ; the former dictator disgraced. But behind the scenes of the public and media theatre, political maneuvering and meddling are continuing apace. The American administration is following developments closely, and is close to events as they unfold in Tunisia. It will do whatever is necessary to protect its interests, and those of Israel and of its allies in Egypt, Jordan and throughout the Middle East. While the issues of Iran and Lebanon appear to have monopolized American and European media attention, we must not minimize the second U.S. front, that of African and regional policy at the risk of naively hailing a “Tunisian revolution” without taking strict account of what remains to be done to ensure its political independence and democratic transparency. And of smiling at the bright promised victory while other forces cynically count, in the shadows, the dividends of their newfound influence and windfall profits.»
Det samme gælder i endnu højere grad Ægypten. Hvad man kan sige er, at diktatorens fald både i Tunesien og Ægypten vitterlig kommer på høje tid, og at de begge er kommet langt ud af trit med deres befolkninger.
I Ægypten er det tydeligvis den sekulære middelklasse i storbyerne, der har været drivkraften bag oprøret. De vil have jobs, ytringsfrihed, åbenhed, menneskerettigheder, retssikkerhed. Men hvor meget fylder de i valgurnerne? Kan det Muslimske Broderskab risikeres at rende med det hele?
Og dog kan man sige, at både håbet og faren ligger i, at der tilsyneladende ikke står nogen dunkle kræfter bag – drivkraften bar demonstrationerne i Tunesien og Ægypten er folk, der ønsker et bedre og friere land, hvilket ikke helt var tilfældet i Iran. Hvad det ender med, har du (og Ramadan) helt ret i, at vi ikke ved endnu.
LikerLiker
Jeg er helt enig med deg, Carsten. Det er virkelig på høy tid at innbyggerne i mange av de totalitære statene rundt Midtøsten får innvilget så elementære menneskerettigheter som demokrati. Jeg vil til og med gå så langt som til å hevde at de også bør få et radikalt muslimsk styre, om det er det de vil ha (hva annet er vel det enn nettopp demokrati?).
Samtidig tror jeg muligens de sekulære muslimene, som primært fins blant middelklasse og intellektuelle, kan få en slem overraskelse når stemmene til syvende og sist telles opp. Tillikemed de vestlige støttespillerne på sidelinjen, som ser ut til å gå i den samme fellen — om og om igjen.
Ikke at vi i Vesten burde ha noe vi skulle ha sagt om indre anliggender, altså. For det har vi altså ikke. Samme hva USA måtte mene om den saken.
LikerLiker
Det er vel oftest slik at vi primært vil få bort det vonde og gale. nærmest koste hva det koste vil. Og i denne feberrusen gjør vi oss få tanker om hva som kommer etter. Det er dessverre alt for mange eksempler på at mange går fra «asken til ilden». Brå omveltninger er i sin natur helt uforutsigbare når det gjelder konsekvenser, uansett hvor berettiget oppstandelsen måtte ha vært.
LikerLiker
Men det er rart at vi ikke lærer noe av historien, Fred Rune.
Ingen kan være i tvil om at tsardømmet var modent for utskiftning i 1917. Tyskernes misnøye med den demokratiske Weimar-republikken var også svært berettiget. Det føles merkelig å tenke på at Adolf Hitler, som turnerte tyskland rundt under valgkampen (1932–1933), ble valgt med demokratiske midler, for i neste momang å avskaffe ordningen (fordi han mente seg valgt til det, kanskje?).
Og så kommunismen, som i prinsippet er slik en vakker tanke…
Jeg har vanskelig for å tro at flertallet av de som står på de egyptiske barrikadene i dag nærer ønsker om å erstatte Mubarak-styret med hårdbarket islamisme, men den som lever (akkurat det er visst heller ikke selvsagt i tumultene) får se.
LikerLiker
Tilbaketråkk: Den arabiske våren: Aske til ild | Nedtegnelser
Tilbaketråkk: Mens vi jubler for en ny Khomeini – eller Taliban 2.0 | Nedtegnelser | Nedtegnelser
Tilbaketråkk: How dare they? – Nedtegnelser